Ingen annen rase er mer glorifisert og meir romantisert og påheftet så mange legender, historier og skrøner som sankt bernharshunden, som av flere årsaker har hatt magnetisk tiltrekningskraft på sådanne så vel som på et bredt publikums oppmerksamhet. Det siste befordrer i høy grad det første. Den brede interessen for rasen skyldes flere forhold.

Fortidens beretninger om heltemodige redninger fra laviner og kuldedød var godt ”stoff” – et begrep, der er eldre en ukeblad. I 1832 brakte St. St. Blicher således i tidsskriftet ”Diana” en utførlig og hjertegripende historie om den berømte ”Barry`s” redningsdåd ”barneredningen”

Da hundene i forrige århundrene begynte at spre seg fra klostre på Store Sankt Bernhard, kom de mange tilfeldige til troneangivende mennesker som den Engelske kongefamilien, Dronning Viktoria og Prins Albert så vel som Dronning Alexandra samt den Ryssiska Zarfamilien. Tilhørighet til slike kretser gir over en bred front god reklame. Størrelsen og pelsen gav et imponerendes inntrykk, og bortsett fra at man for 50-100 år siden mer tenkte på en hund som en vakthund, så har begrepet STØRRELSE alltid hadd en besettende effekt på mennesker.

Sankt.bernardshunden har fått navn etter munken Bernhard de Menthone som grunnla et kloster i år 962. Klosteret ligger i et pass ovenfor Aostadalen, i det fjellmassivet som skiller det nåværende Italia og Sveits. Bernhard fikk helgenstatus etter sin død, og klosteret, passet og alt som hadde med det å gjøre, kom under helgenens beskyttelse og fikk navn etter den samme helgenen. Passet ble brukt av forskjellige folkeslag allerede år 300 f. kr. Disse hadde med seg store tunge hunder, men man antar at hundene, romerne brukte for å drive og vokte proviantenbuskapen de brakte med seg til Alpene for 2000 år siden, hadde den største innflytelsen på rasen. Dog mener noen historikere å ha funnet 3000 år gamle relieffer av asiatiske hunder som ligner svært på korthåret st.bernhardshund.

Sankt bernhardshunden blir kalt bernhardiner, berghund, alpemastiff og barryhund. Den kan ha blitt utviklet allerede på 1100-tallet, men det finnes ingen dokumentasjon som støtter denne antakelsen. Rasen kan også ha opphav i store molossere som ble bragt over Alpene av romerske legionærer, men dette er heller ikke dokumentert.

Hundene kom først til klosteret i 1660- 1670 årene, og rasen fikk sitt navn på 1860-tallet, før den tid ble de bare omtalt som alpemastiffer. Og det er på 1600-tallet at beretningene om hunder som hjalp munker å finne mennesker som hadde gått seg vill i fjellet, eller kommet bort i snøstormer.

I følge 300 år gamle nedtegnelser var hundene som regel helhvite og mer lik raser som Rafeiro De Alentejo, Pyreneisk Mastiff eller Pyrineerhund, og mer korthåret enn dagens St. Bernhardshund. De var også mindre og hadde utmerket sporingsevne. I år 1830 ble klosterets kennelbygning og de fleste hundene tatt av et ras, og man antar at etter denne hendelsen, og for å unngå sterk innavl, ble krysset inn Newfoundlandshunder, Pyrineerhunder og Danske Dogger for å få opp antall hunder ved klosteret. Da oppsto den langhårede varianten og samtidelig ble hundene større. Meningen skal ha vært å skape en hund som i enda større grad kunne takle kulde og snø, men den langhårede varianten viste seg ikke å være like godt egnet i snø som den korthårede.

Navnet Sankt Bernhardshund fikk rasen offisielt da den ble anerkjent som en egen hunderase i 1880. Den sveitsiske sankt bernhardshundklubben ble dannet i 1884, og den første rasestandarden ble bestemt i Bern i 1887. 

Den første oppdretteren av rasen, foruten klosteret, var Henri Schumacher (1831-1903) i Bern. Han stiftet i 1884 Den sveitsiske St:Bernhardsklubben.

Da sankt bernhardshunden kom fra en lokalitet i rimelig nærhet av Danmark, var den allerede representert her i slutten av forrige århundre og hadde ved første verdenskrig en betydelig utbredelse.

Våre beste- og oldeforeldrer hadde derfor personlige erindringer om rasen. Dette har befordret den opp mot vår tid som et ”folkeeie”-uten at den antallsmessig var det. 

St. bernhardshunden var i utgangspunktet en landbruks- og gårdshund med oppgaver som å vokte, drive buskap mellom markene, og virke som trekk og lastedyr. Ble også brukt som sporhund (menneskespor) og som redningshund i områder med mye snø.

I egenskap av gårds- og buskapsvokter kan alle St. bernharder ha en viss skarphet, men aggressivitet er uønsket. Oppgaven var i første rekke å skremme bort uønskede inntrengere med sparsomme bjeff og ruse ut mot en inntrenger for å skremme, og angripe om dette var nødvendig.

Det å patruljere området på dag og nattetid hørte også med til arbeidsoppgavene. En St. bernhard kan fortsatt dette, men er ganske stedegen og vil ikke streife vidt omkring, den kan godt plassere seg oppe i terrenget hvor den lett kan følge med alt som skjer.

Tidligere ble de brukt som buskapsdrivere. De fulgte og drev dyra, samt ledet de som kom på avveie tilbake til flokken. Hundene var også i stand til å stanse dyr på flukt, blant annet ved å holde i dyrets hale, eller ved å snappe etter hode og hals.

Som trekkhund ble det sagt at den blant annet trakk snøplog i distriktet rundt klosteret og lastekjerrer på sommers tid. Arbeidstempoet var moderat, slik at det ikke bød på problemer å holde følge i vanlig gange.

Som sporhund var og er fortsatt sankt bernharden rolig og systematisk, uten lyd og stress.